Jeg flytter til en plattform jeg føler passer meg bedre. Adressen dit er www.carolinesdagbok.com eller trykk her.
Det er tid for forandringer i livet mitt og jeg tar derfor med meg bloggen og gjør den til en ramme rundt alt det nye. Jeg håper at dere som har fulgt meg trofast og tålmodig blir med videre hvor jeg lover jevnere kontakt nå som jeg har fått mitt eget sted hvor jeg føler meg mer komfortabel.
Hasta luego!
Ja, vi lever og vi har det helt topp! Nå har vi snart vært her i Torrox i en uke og vi begynner å justere oss til rytmen her nede. Livet er med andre ord ganske avslappende. Jeg aner snart ikke hvilken dag det er lenger og klokken ser vi aldri på. Torrox er en liten by med trange gater og veldig mange hyggelige damer i dem. Oliver flørter vilt med alle sammen og får både slengkyss, frukt og grønnsaker slengt etter seg på en positiv måte. Her dyrker nemlig alle frukten sin selv og vil mer enn gjerne dele med lille Ollebolle som har skjønt at han skal blunke så fort det kommer en seniorita.
Jeg har litt dårlig tid siden jeg er nødt til å skrive ferdig noe før Håvard kommer tilbake fra syklingen og vi skal gå en tur i fjellet, så jeg skriver mer senere. Tjallabais!
Olle prøver å åle seg til byen fra verandaen.
Da er årets julefeiring over og jeg kan endelig avsløre noen av mine julepynt-hemmeligheter. Jeg er lei meg for at jeg ikke kunne vise dere dette før, men jeg kunne ikke risikere at et tusentalls hjem ville løpe mann av huset for å kopiere julekosen jeg er spesielt kjent for. Jeg har selvfølgelig allerede begynt på nye prosjekt for neste års feiring og kan derfor lette litt på sløret av hva som har befunnet seg i julestua her de siste årene.
Ingenting skaper stemning som troll og jeg har laget mange varianter opp igjennom årene. Alt fra alpeluer til naturskjønne omgivelser har vært prøvd og elsket av store og små.
Denne nydelige kreasjonen markerte starten på min kreative karriere. Jeg navnet den 'Den Røde Franskmann'
Jeg overgikk meg selv da jeg laget dette trollet i naturtro omgivelser.
Troll er ikke forbeholdt julen, men passer til alle store anledninger. Perfekt må det da være med et 'Rocketroll' til festen slik jeg har laget en versjon av her.
Håper dette var til inspirasjon for mange! Husk: Selv om du ikke blir like flink som meg med en gang må du ikke være redd for å prøve deg frem. Finn din egen stil! Det har tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag. Heldigvis er det lang tid til jul slik at du har god tid på deg.
Jeg slutter av ved å dele et bilde av mine fineste prosjekt ; julemusa. Ingenting sier 'God Jul' som en mus av dorull.
Neida, fra spøk til revolver så er jeg sånn type som trasker opp på Panduro full av iver og engasjement hvert år og svir av 800 av kroner på filt, lim, isopor og englevatt for så å oppdage at jeg aldri vil klare å lage så mye som en rett strek. Jeg forstår bare ikke hvorfor alle de nydelige kreasjonene jeg ser for meg i hodet mitt blir til noe som ser ut som skadeskutte papirfly og tyggeleker til bikkja. Det er deprimerende. Men da mamma pakket ned julepynten i dag tok jeg et dykk ned i forundringsboken som oppbevarer hjemmelagede skatter og fant forklaringen på problemet. Jeg har aldri fått det til uansett hvor mye jeg har prøvd! Jeg vil påstå at jeg var mindre begavet som barn og faktisk lå under gjennomsnittet når det gjaldt julepynt-prestasjon. Iallefall ut i fra disse eksemplene, som trist nok var de eneste jeg fant. Og hva var det med meg og troll egentlig? Håper jeg ikke får en unge som lager like stygge ting som meg, slik at jeg må sette det frem i stua. Skrekk og gru. Noen burde ha bedt meg om å slutte å lage julepynt da jeg var 4.
Lordy, kom oss ikke avgårde i dag heller. Jeg har brukt mer penger på å endre billetten enn hva den faktisk kostet i utgangspunktet. Oliver surklet som en svamp i går kveld og jeg hostet så jeg måtte holde på innvollene mine for at de ikke skulle havne på gulvet. Virker som om alle har gitt opp å tro at vi kommer til å reise. De som skal besøke oss har en litt annen tone i pipa nå og sier at de venter med å kjøpe billetter til de har sett at vi faktisk kommer oss avgårde. Håvard er rimelig lei av all ventinga og går rundt i en irritabel bane og demonsterer uten å mene det. Jeg er også utålmodig, men like lat som alltid så jeg sitter her med grorudpalme og joggebukse og drikker kaffe mens jeg lurer på hvorfor jeg har på meg tidendes styggeste genser. Den genseren er så stygg at dere nesten ikke vil tro det, jeg skal ta bilde av den senere. Det verste er at det ikke er lenge siden jeg kjøpte den. Jeg så den på utstillingsdokka og gikk straks inn og kjøpte den, men når jeg kom hjem innså jeg at det var en posete, nuppete, formløs cardigan som ser ut som den har ligget i skapet til bestefar i 80 år. Jeg kjøpte den kun fordi den hadde hette og det lurte meg til å tro at den var kul. Dessuten får jeg alltid ufrivillige kjøpesenter-briller som gjør meg like deprimert som Vivikes klær når jeg har tråkket der for lenge. Når de kommer på klarer jeg dessverre ikke lenger å skille mellom fint og stygt.
Siden kaffekoppen.com ikke ble noe av tenkte jeg at jeg likevel kan gjennomføre konseptet mitt og skrive ned hva jeg tenker i kaffepausen min, som er når Oliver tar seg en lur på formiddagen. Jeg går derfor hardt ut og starter med dype tanker.
Dagens tanke er: irriterende
Jeg la nemlig akkurat merke til at Håvard har blitt tynnere, noe jeg synes er urettferdig og ikke minste VELDIG FREKT! Jeg synes det er helt uakseptabelt at de tynne blir tynnere og de tykke blir tykkere. Det har jo vært jul og marsipanpølsene har tvunget seg på meg. Ikke min feil.
Så til gjengjeld, siden jeg mistenker at Håvard blir tynnere med vilje for å poengtere hvor lett det er å holde fingrene unna potetgullfatet, legger jeg ut disse heldige bildene av han:
Tenker dere er heldige som får se et glimt av Tibet-innredningen til mamma.
Håvard og Oliver øver seg nemlig på å gå med sele sånn at de kan dure rundt på flyplassen å se søte ut kun for å få oppmerksomhet. Jeg vet det nok. Jeg kan alle triksene i boka.
Jeg ligger og skriver med oliver tett inntil meg. Han er ikke helt i form og jeg har gitt ham trøst så godt jeg bare kan i hele kveld, men jeg klarer jo ikke å fjerne vondten som kommer med tennene. Nå når han endelig ser ut til å sove selv om jeg kan merke at det ikke er noen dyp søvn er alt jeg vil å være nær han. Jeg hører den fredfulle pusten i jevn rytme og tenker på alt han skal oppleve og alle gangene jeg skal trøste, og ikke minst alle gangene jeg ikke kan trøste. Jeg blir fyllt av en ubeskrivelig følelse som både er god og skummel i det jeg innser at noen finner uendelig trøst og ro i meg.
Det er så rart at det en gang var jeg som døyvet alle bekymringer med smokken...
slik Oliver gjør nå.
For noen dager siden slo det meg plutselig at jeg blir 27 år om noen måneder. Det er kanskje ikke så mye for mange, men for meg er det selvfølgelig mer enn jeg noengang har vært. Før jeg fikk barn så sa alltid mamma 'Vent med å få barn til du klarer å sette deg selv som nummer 2' og selv om jeg ikke har noe problem med at Oliver er den viktigste i mitt liv så skjønner jeg godt hva hun mente. Det er vanskelig å skulle være alt for en annen. Følelsen av at et så lite og skjørt menneske er totalt avhengig av meg gjør meg så ydmyk, og til tross for at den burde gjøre meg voksen, gjør den meg i blant så liten. Helt siden jeg fikk Oliver har jeg ofte tenkt at jeg ikke forstår hvordan de jentene som ikke har mamma klarte seg når de selv fikk barn. Jeg synes dere er noen utrolig flotte og sterke jenter. Jeg er ikke så tøff som dere. Jeg har løpt til mamma hver gang jeg har blitt overveldet av redsel eller rett og slett trengt noen som sier at 'dette går bra'. Jeg blir redd hver gang jeg merker at Oliver er urolig, selv om jeg vet at små barn får små og store plager både titt og ofte. Noen ganger får jeg helt panikk og tenker at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre og at jeg sikkert er mye mindre flink til å være mamma enn de andre mammajentene jeg kjenner. At jeg er for lite trygg i meg selv, jeg som tross alt trenger min egen mamma så mye. Men når Oliver gråter og jeg holder han inntil meg og kjenner at alt han trengte for å finne roen var å finne mammaen sin - da blir jeg så uendelig rørt. Den kjærligheten slår meg rett i magen som en knyttneve og tar pusten fra meg.
Men så tenker jeg lenger. Jeg tenker fremtid og den er alltid ukjent, og alt som er ukjent skremmer meg. Jeg husker med redsel alle ting Oliver må oppleve selv om de er en del av livet. Alle skuffelser, alle tap og alle svik jeg har opplevd. Dårlige venner, dårlige forhold, dårlig valg, dårlige holdninger. Alt det dumme jeg har gjort. Alt det dumme andre har gjort. Alle tårer. Alle store skuffelser han vil møte.
Man vokser opp og hører de gamle si at et menneskeliv er kort. Det gir mer mening nå enn det har gjort før. Jeg, som ofte er en lite jente, er noens mamma. Jeg har et barn som snart skal gå i barnehage, lære å lese, begynne på skolen, gå i korps og på fotball, konfirmeres, reise på turer uten meg, gå på fest og få seg kjæreste. Jeg husker første gang jeg gjorde alle de tingene og det føles ikke så langt borte. Det sekundet det tok Oliver å komme var kort, men det gjorde store omveltninger. Da var jeg plutselig ikke lenger et barn, - jeg som fortsatt ofte føler meg som ei lita jente. Hvis jeg blir lei meg reagerer jeg ofte med sinne og sier ting jeg ikke mener. Later som om jeg ikke bryr meg. Som et barn. Noen ganger hører jeg en sang som tar meg tilbake til da jeg var 13, og jeg kan kjenne lukten av sommernetter og lyden av latter og jeg lengter tilbake til den tiden da vi gjorde alt for første gang og trodde vi var voksne. Jeg minnes hvor gøy det var med den første sminken, de første guttene og de sterke vennskapene. De var nemlig noe helt annet da. Vi hadde ingen bekymringer og levde i hverandres verden der ingen andre slapp inn. Det går ikke an å knytte seg så bekymringsløst til noen andre igjen, heller ikke går det an å være så uskyldig selvsentrert som vi var da. Det fantes bare en verden og den var vår.
Men så har det likevel skjedd ting med den lille jenta som gjør henne litt mer voksen. Før Oliver kom var verden bare verden og begrenset seg ofte til 21-nyhetene i bakgrunnen. Nå er verden stor og farlig, og jeg kan ligge i senga mi og gruble mer over universet på en dag enn jeg gjorde på et år før og jeg tenker de store spørsmålene om hvor vi kommer fra og hvor vi skal på helt andre måter enn tidligere. Jeg bekymrer meg for verden; mest for klimaet, men også for menneskene. Jeg tenker ord som innenrikspolitikk og utenrikspolitikk og føler meg nesten teit når jeg gjør det, men så tenker jeg på det fordi det er denne verden og denne politikken jeg har gitt til Oliver. Alt som vil angå han angår meg og jeg er så redd for at jeg ikke har gitt ham det som er bra nok.
Jeg er så glad for at våre barn har hverandre til å gjøre verden mindre skummel...
slik jeg har dere.
Jeg får runde av. Jeg tenkte jeg skulle se gjennom kofferten til Oliver enda en gang, selv om jeg vet at alt ligger der. Førstehjelpsskrinet, paracet, nesesuger, nesepray og en haug med ting han mest sannsynlig ikke trenger, men som min usikkerhet likevel gjør; det er der alt sammen. Jeg synes bare det er så stort at lille meg er store, nydelige Olivers mamma.
Jeg skulle posere med the love of my life isted, (Etter Håvard da, selvfølgelig) kaffe, og når jeg ser bilder må jeg si at jeg er mye mer fornøyd med øyebrynene mine etter at jeg fant en dame som driver med threading uten at det hverken koster en million eller du i det minste må være C-kjendis av realitykaliber for å få avtale. Og i tillegg er hun morsom og forteller hvordan hun pleide å nappe håra på beina sine hjemme i Irån (er det ikke festlig hvordan de alltid sier Irååån og ikke Iran?) da hun var 11. Jeg ler så mye av øyebryns-dama. Hun er kul.
Hadde jeg vært populær nå hadde jeg vel fått gratis kaffe i et år.
Det var enda finere samme dag hun gjorde det.
Ok, så da fikk jeg slengt ut noen pose-bilder under forkledning. Det var enda godt.
Alright, da er det avreise om 1,5 dag. Øret mitt er bedre, Oliver skremte oss litt med dårlig form i går, men er tilsyndelatende sitt vanlige jeg i dag, mens Håvard har fått spysjuka. For de av dere som kjenner Håvard så tenker dere sikkert det samme som jeg gjorde da jeg skjønte at han ble syk akkurat nå; Kan Håvard bli syk? Mannen som aldri har tatt en sykedag og som løper rundt i treningsshorts i ti minus uten å få som mye som et bittelite nys av det? Ja. Han er syk. Og jeg er sjokka. Men nå håper jeg bare at han blir frisk, for jeg er utålmodig. Det er så kjedelig å vente på å reise for man har på en måte allerede reist inni hodet sitt og da må man bare vente på å få med seg kroppen. Dødtiiiiid. Og jeg lager unødvendig mye drama når det blir dødtid og sliter ut alle inkludert meg selv. Heldigvis har jeg mitt livs nest største kjærlighet å vente sammen med, kaffemaskinen til mamma.
Oliver sover, og det er fri-tiden min som jeg eeeeeelskeeeer. Oliver har ikke vært noe interessert i brødmat i det hele tatt, men rett før han sovnet gikk det ned en hel halv skive. Først prøvde jeg med leverpostei, men da brakk han seg, så jeg ga ham bittelitt syltetøy og da gikk det ned på høykant. Og til de som sikkert synes syltetøy er fy-fy så er det ikke noe mindre sukker i naturlig syltetøy enn i prim.
Smaker på leverpostei...
Æsj, hva er det her?
Så prøvde vi med syltetøy istedet, og det var veeeeldig godt!
Kan jeg få mer?
Akkurat nå sitter jeg og ser på alle som går på ski utenfor vinduet mens jeg tenker på at jeg må kjøpe meg kjole. Håvard skal være forlover for bestekameraten i sommer og da må jeg jo ha kjole, og sånn som jeg ser ut nå er ballongfigur den eneste som vil passe, og så vidt jeg kan huske har jeg aldri sett noen som kler å se ut som et eple i bryllup. Bortsett fra Doug når han kledde seg ut som eple i Chuck and Larry. Jeg tigget om å få et sånt kostyme av Håvard da jeg var gravid, men han syntes visst at jeg ikke trengte å fremheve epleformen enda mer for jeg fikk ikke Men så er det jo litt forskjell på bryllup og karneval, selv om man kler sge ut i begge. Så, kjoleprosjekt altså. Blir jo gøy å se etter kjole in Spain, men da må jeg bli mindre. Jeg har gått ned 7 kg siden slutten av november, og det synes jeg egentlig er ganske bra siden jeg har fått trent altfor lite. Jeg begynte på Grete Roede, men datt ut uka før jul og møtte ikke opp til flere gruppeterapi-møter (for det er jo det det er) siden jeg var opptatt med å spise julemarsipan hjemme i sofaen. Jeg er håpløs! Nei, nå må jeg ut å kjøpe GPS så jeg kan krysse Spania på tvers og lære disse spanjakkene hvordan man kjører bil. Hasta luego!
Da har Oliver sovnet, klokken er bare 12 og jeg er rimelig pumpa. Så langt i dag har vi: lekt, rullet, spist tre ganger, skiftet 4 bleier, vært mest glad, litt sint på vannflaska, ganske forbanna på lekeløven, lært triks, sunget masse, testet stemmen enda mer og vært misfornøyd med at mamma ville sminke seg. Jeg burde egentlig ta en dusj, det er rene gymtimmen å få Oliver til å sove. Han nekter nemlig å sove med mindre man tar armene på hver sin side av ham i sprinkelsenga og og dytter de opp og ned slik at det rister. Av og til lurer jeg på om jeg har en veldig snål unge, men så husker jeg hvem faren er og da virker alt plutselig logisk likevel..
Jeg lærer Oliver triks, sånn at han får bedre forståelse av hvordan det er å være en liten kineser.. Her lærer han å skifte kanal med tærne.
Her ba jeg Oliver om å se konsentrert ut, noe han selvfølgelig egentlig ikke er siden alt er enkelt for vidunderbarnet mitt..
Så pakket vi til Spania og Oliver innså at han har alt for stor hjerne for babyhatter..
Men det gjør ingenting for små genier, Oliver bare snudde hatten rundt og gjorde seg klar til ekspedisjon med Gaus, Roms og Brumund Dal.
Jeg hadde barselgruppe her en dag og innså at de andre var mye mer glad i å åle seg rundt på gulvet enn Oliver er. Helt siden han oppdaget at han kunne stå har han nektet å ligge på gulvet, og aller helst skal han stå i fanget mitt å hoppe, men siden jeg er en halvslapp fiskebolle får jeg såre muskler før lunsj. Jeg lurer på om jeg må skaffe sånn hoppesele sånn at han kan få henge litt i dørkammen, tviler på at han vil få store bekkenplager av å hoppe ti minutter om dagen.
Nå skal jeg lage meg en deilig kaffe fra kaffemaskinen jeg ga mamma til jul sånn at jeg kan bruke den. Jeg var hos foreldrene til Håvard fra søndag til mandag, og da tok jeg like godt med meg hele maskinen i veska. Jeg kan ikke leve uten kaffe. Helt seriøst. Dramatisk <3.
Jeg må nok straks ta den dusjen likevel. Helt utrolig at en dusj skal være så prosjekt, men når jeg endelig får litt 'meg-tid' vil jeg aller helst sitte helt i ro å kose meg med den kaffekoppen mens det er stille. Er det lov å si at det er litt slitsomt å ha barn i blant, eller synes alle at jeg er fæl da? Jeg tror iallefall ikke på at man ikke blir sliten av sånne små med mindre man er en Duracell-kanin...
Oliver tar seg en hvil på skulderen til Emilian, slik gode fettere gjør..
Jeg HATER å bo i koffert! Siden vi egentlig skulle ha spist nachos (eller er det meksikansk?) og drukket sangria nå er leiligheten vår leid ut og vi bor hjemme hos mamma. En ting er at man aldri vet hvor man har noe når man har pakket hele livet sitt ned i 3 kofferter og derfor må dra ut alle stilongser, smekker og bher for å finne rettetanga som ligger nederst i den kofferten du akkurat ikke kastet alt ut av. En annen ting er at man må bo med andre mennesker, noe som er rimelig slitsomt. Hver gang leiligheten hjemme ser ut som et bombet horehus i kombinasjon med at jeg er blakk som ei rotte og må pante flasker for å få råd til to kokosboller til middag som i tillegg er gått ut på dato, husker jeg hvor fantastisk deilig det var å bo hjemme. Jeg hadde mitt eget rom jeg ikke måtte dele med Olivers 40 kosebamser eller syklene og tennisrackertene Håvard bare MÅ ha på soverommet. Jeg slapp å lage middag, (det hendte at jeg satt på potetene når jeg kom hjem fra skolen) jeg vasket ikke klær, jeg måtte ikke betale for maten min selv og jeg måtte definitivt ikke pante flasker, noe som er det kjipeste som finnes, nest etter å pusse tennene eller å åpne døra for loddselgere eller julebukker. Det er søtt i 10 sekunder også må man stå der å smile resten av versene til 'Deilig er jorden' mens stemninga ble klein for 5 minutter siden. Da jeg bodde hjemme måtte jeg heller ikke betale regninger selv, jeg tror faktisk også at mamma og pappa ga meg penger for å kjøpe julegaver. Da brukte jeg selvfølgelig halvparten på meg selv først og brukte resten på gaver jeg ga bort sånn at jeg fikk presanger tilbake. Those were the days.
Men, jeg må si at jeg ikke synes det er like morsomt å bo hjemme nå. Er det bare meg eller er det fler som har merket at foreldrene deres har blitt særere enn de husker? Det kan iallefall ikke være meg som har blitt sær, den eneste løsningen jeg kan komme på er at jeg tidligere var blind for familiens slitsomme fakter. Hele tenåringsperioden satt jeg jo på rommet mitt og hørte på Love Hurts mens jeg skrev emodikt om tapt kjærlighet og dyp smerte sånn at jeg i grunn aldri fokuserte på andre enn meg selv.(Det er ikke min feil at jeg var en plaget kunstnersjel ingen forsto) Eller så ser man foreldrene sine helt annerledes når man selv blir voksen i tillegg til at folk faktisk forandrer seg jo eldre de blir. Mamma har om mormor i flerfoldige år sagt at: 'Du vet, mormor blir bare mer og mer sta jo eldre hun blir, hun kan ikke omstille seg slik hun gjorde før for hun har jo bare hatt seg selv i alle disse årene.' Og mamma sier det fortsatt så fort hun og mormor er uenige om den minste ting, noe som i grunn er hver gang de snakkes, (som igjen er flere ganger i uka siden de bor rett ved hverandre) mens hun NEKTER å innse at noen andre enn henne har rett i det aller meste. I går prøvde jeg å forklare henne at Oliver ikke ville sove fordi han var sulten, men det var hun HELT uenig i siden hun visste bedre. Jeg bare: ehm, okei, du har sikkert rett' , mens jeg tenkte at det er jo rimelig sært at hun liksom kjenner mønsteret hans bedre enn meg etter at vi har bodd her i to dager. Eneste forskjell fra henne og mormor er at jeg vet bedre og skjønner at å diskutere med henne er som å snakke til en vegg. Jeg tok heller med meg en flaske og matet Oliver på senga. Da sovnet han selvfølgelig.
En annen ting er at man må rydde opp etter andre, og det er jeg ganske uinteressert i. Jeg har faktisk akkurat klart å lære Håvard at søpla må tas ut i sjakta med en gang den er full og at man rydder opp etter seg når man har brukt noe, og jeg gidder ikke å tørke brødsmuler etter voksne brødre som later som om de er for syke og svake til at de klarer det selv. Hadde det vært tilfelle hadde de sikkert ikke orket å spille playstation heller.
Konklusjonen min er at det ikke er bedre å bo hjemme hos foreldrene sine. Jeg tar heller 8 tomme flasker og en gammel kokosbolle enn evig mas og uendlige brødsmuler eller opptatt dusj til alle døgnets tider. Og selv om jeg husker at jeg på en eller annen måte alltid hadde råd til det jeg hadde lyst på da jeg var yngre var jeg heller ikke med på så mange kule ting. Jeg kjøpte en dritdyr Levi's bukse jeg satt hjemme på rommet mitt med. Dritfett. Da er jeg heller blakk og lever livet. (Jeg lyver, jeg vil gjerne være 14 igjen. Plis plis plis tidsmaskin!)
